MaEywa

Hei!

Nå er det skammelig lenge siden jeg har blogget. Jeg kom litt over "bloggdilla" jeg hadde, og trengte en pause. Nå er jeg tilbake, men jeg vil ha en helt ny start. Altså, en helt ny blogg!

Min nye blogg er http://huginn.blogg.no

Håper dere vil legge meg til som venn der!

Med vennlig hilsen

Eva-Lena



Det er deilig å slappe av etter å ha trent! Veldig deilig! Det er tungt og dritt der og da (synes jeg) men det er så deilig etterpå! Nettopp vært på en 2,5 timers sykkeltur. Ikke intenst eller sammenhengende uten pauser, for må jo begynne litt rolig, i tillegg til at Hugin faktisk må løpe ved siden av og ikke bare kan trille nedover i bakkene. ;)

Vi hadde vår første sykkeltur på tirsdag. Hugin syntes sykkelen var kjempeskummel, men etterhvert som han forsto poenget syntes han det var gøy og ivret etter å løpe mer! Hadde en vanlig tur/sykkelsele på han, men skjønte at jeg måtte bytte den ut fordi den skle opp i halsen som førte til at han trakk med halsen.

Vi syklet langs elven i dag. Det var herlig, til det begynte å blåse surt. Her er det lett å glemme at det bare er april, når det er 25 grader ute. Plutselig kommer det kald vind.

Her er noen bilder fra turen:



Storfornøyd etter å ha løpt litt sammen med en flott Golden-hann på 5 år!


Elva






Hugin titter på svanene


Oh, secret of freedom behind the concrete wall


Spennende lukter




Min fine nye sykkel!




Gira!








Utslått!



Kjøpt meg en ny kjole og, med tilbehør!
Kostet mye, men jeg kjøper sjeldent kjoler, så syntes jeg kunne unne meg en! :)

Bara overse ansiktet mitt. :)
Klærne ble kjøpt på Vero Moda! :)


Hei alle sammen!

Endelig er jeg forhåpentligvis tilbake i bloggverdenen. Bloggmotivasjonen min har ikke vært helt på topp etter ulykken med kaninene. Det tok virkelig hardt på, og jeg plages med bilder av hvordan de døde. Men de lider ikke nå. Det trøster jeg meg med.

Påskeferien har kommet. Det er deilig! Må jobbe litt, men det blir penger på kontoen, og jeg trives jo på jobb. :)
Ellers kom jeg hjem fra en koselig tur til Sverige hvor vi besøkte familien min. :)
Dro dit for å levere slangene til onkelen min. Det var trist... Men jeg vet de får det godt der! Han er slangevandt. :)

Siste bildet jeg tok..

Ellers gikk jeg jo helt bananas i butikkene der! Alt er jo så billig, og det finnes så masse i Sverige som ikke finnes i Norge. Kjøpte med meg et nytt tørrfôr jeg ikke har sett før. "Sjokkerende" nok ville ikke Hugin ha det heller, så sær som han er!

Anyway, virket som et bra fôr, og jeg har metoder for å lure det i han. ;-)

Gikk også bananas i matbutikken når det gjelder hundeting. De hadde mye der og! Kjøpte med en haug med tannhelsetyggesaker som Hugin prøvde og godkjente. En av tingene var bl.a for frisk pust, og den likte vi! Han fikk frisk pust! :D

Hihi, kunne blitt reklamefotograf.. ^^

På vei hjem dro vi innom jobben og kjøpte en springer, for jeg har endelig fått meg sykkel! Monterte springeren i går, og tok prøvetur i dag. Hugin syntes sykkelen var skummel i begynnelsen, men det gikk over så fort han skjønte poenget! Da var det bare gøy! :D

Ønsker alle en fantastisk påske!

Jeg har meldt meg på Grønt Spa'Tak gjennom Natur og Ungdom nå. :)
Det vil si at jeg har meldt meg på beitetilsyn hvor jeg skal passe på sauen og ulven i sommer, og har søkt om å få ta med Hugin. Grønt Spa'Tak kan du lese mer om her.
Om de finner en bonde som lar meg ta med den snille hunden min som jeg skal holde i bånd for at han garantert ikke jager sauer, så skal jeg passe på sauene i 10 dager i sommer. Jeg får 400 kr for jobben (det er jo egentlig frivillig arbeid, så er jo snillt å gi ut penger), og bonden sørger for mat og opphold. Reisen blir dekket av Natur og Ungdom. Jeg gleder meg veldig til det. Få en gratis og betalt ferie med arbeid med dyr i sommerværet. Herlig!!

Jeg er jo for rovdyr i Norge, deriblandt den mye omtalte ulven. Og for at dette skal fungere med sau på villmarksbeite, må jo noen passe på sauen. Jeg ønsker å bidra med litt (og kanskje senere mer) for at vi skal kunne ha ulv og andre rovdyr i Norge, samt sau. :)

Jeg bare elsker hunden min!

Det var det eneste jeg ville si. :)

Bare for å avklare: dette er ikke et selvmordsinnlegg skapt av dyp depresjon. Dette er helt enkelt et innlegg om at jeg gleder meg til jeg dør.

Jeg gleder meg ikke til jeg dør pga. fæle ting her. Det er ikke derfor. Jeg lengter ikke etter å dø for å slippe unna noe. Jeg gjorde det før, men da var det dyrene som holdt meg igjen og reddet meg. Men det er en annen historie. Jeg er sterkere nå. Ja, jeg har det grusomt fælt pga. hendelsen med kaninene mine. Grusomt. Det gnager meg langt inn i hjerterota, og det skal mye til for at jeg klarer å tenke på noe annet. Men vet dere hvorfor jeg gleder meg til jeg dør?

Jo - som de nærmeste vet, så tror jeg på et liv etter døden. Jeg tror på at man kan gjenfødes, og jeg tror sjelen lever videre i en egen virkelighet, en egen verden. Og jeg tror vi som er åndelige havner der. Samtidig som jeg tror mange som er fast bestemt på at det ikke finnes noe, havner i en "verden" i mellom. De blir fastlåste der, til de innser at de er... vel ja.. døde. Jeg er dermed ikke redd for å dø, noe som er veldig deilig. Det jeg derimot er redd for, er hvordan jeg dør, og hvem jeg forlater..

Men jeg gleder meg til jeg dør, for da treffer jeg igjen alle dyrene mine, og mine avdøde familiemedlemmer og venner.

Om noen synes det er teit å tro på slike ting - ja da kan dere mene det. Men la meg nå få tro på det. Det skader ingen at jeg tror det, tvert i mot. Det hjelper meg.
En ting som irriterer meg litt, er alle som blindt mener at man ikke lever videre, som må rakke ned på meg og andre som tror det. Jeg rakker da ikke ned på dere fordi dere tror noe annet?

Det er en utrolig befrielse å tro at vi lever videre. Jeg tror vi utvikler oss spirituelt etterhvert som vi "gjenfødes" og lever nye liv. Det er en befrielse å tro at man ikke bare havner død i en jordpytt under bakken. Og om så er, at man bare blir borte og ikke er mer, ja da har jeg dødd uten frykt, og i lykkelig håp om å møte mine kjære igjen.

Jeg tror delvis på regnbuebroen.
Jeg tror ikke akkurat på den versjonen som er skrevet, at det er det bestemte stedet man møter igjen sine firbente venner. Tror ikke på selve regnbuebroen. Men jeg tror handlingen er den samme. At dyrene leker lykkelig på et godt sted, og bare har det godt, inntil jeg en dag kommer, og vi er sammen igjen. Alt er godt.
Som en venn av meg sa en gang vi snakket om regbuebroen: du har hatt så mange dyr at du kommer til å bli overfalt, du!
Jeg ler litt av tanken. Ser for meg en horde av dyr, mest bestående av rotter, komme løpende mot meg, og hoppe rett på meg slik at jeg faller i bakken. Akk, hvor herlig ville ikke det vært?

Derfor gleder jeg meg til jeg dør.
Men jeg har mye jeg skal utrette her på jorden først. :-)

Regnbuebroen:
Et sted finnes det en bro mellom himmelen og jorden...

På denne siden av himmelen finnes det et helt spesielt sted: Regnbuebroen.

Når et dyr som har stått en av oss spesielt nær til slutt dør, begynner det sin vandring til Regbuebroen. Der finnes det bølgende enger og åser hvor våre elskede venner kan løpe og leke sammen. Det er nok av mat, vann og solskinn der som sørger for at våre venner er varme og fornøyde.

Alle dyr som har vært syke eller gamle får tilbake helse og styrke, de som har vært skadet eller lemlestede blir gjort hele og sterke igjen, akkurat slik vi minnes dem i våre drømmer om en forgangen tid.

Dyrene våre er lykkelige og tilfredse, bortsett fra en liten ting: Hver av dem savner noen som var svært spesiell for dem, noen de måtte forlate. Alle løper omkring og leker til den dagen kommer da en av dem plutselig stopper og ser mot horisonten... Blikket er klart og oppmerksomt, den ivrige kroppen begynner å skjelve. Plutselig løper han bort fra de andre, flyr over det grønne gresset så fort bena kan bære ham, fortere og fortere...

Han har fått øye på deg, og når du og din spesielle venn møtes klynger dere dere til hverandre i usigelig lykke, for aldri mer å skilles. Overlykkelig slikker han deg over hele ansiktet, hånden din kjærtegner igjen det elskede hodet, og ennå en gang ser du inn i disse trofaste øynene til denne vennen som så lenge har vært borte fra livet ditt, men som aldri forsvant fra hjertet ditt.

Så vandrer du og din spesielle venn sammen over Regnbuebroen....



Denne grusomme hendelsen skjedde onsdag forrige uke. Jeg har ikke orket å skrive det ned i detaljer før i dag..

På onsdag hadde jeg en lang skoledag, og ivret etter å komme hjem. Med en gang jeg kom hjem, var det første jeg hadde på lista å bytte vann til kaninene. I dét jeg skal gå ut ser jeg et dyr ligge på terassen. Først trodde jeg det var en katt som lå og solte seg. Det så ut som en perser. Men så la jeg merke til at den lå unormalt stille. Det første som slo meg da, var at det var en død katt på terassen, og hvordan i all verden havnet den der? Og hvordan døde den stakkars katten?

Da jeg kom ut, oppdaget jeg umiddelbart at det ikke var en død katt, men Lola. I sjokket så jeg meg fortvilet rundt, og først da oppdaget jeg at buret sto på vidt gap. Jeg trodde dermed at Velvet hadde stukket av, og at Lola hadde blitt drept av en rovfugl. Jeg kastet meg hylende over Lola, og dermed så jeg også i underetasjen av buret. Der så jeg den livløse bakdelen av kroppen til Velvet, med en hund over seg.. Først trodde jeg det var en Irsk setter, for den så så stort ut. Men etterhvert som hjernen min klarte å koble litt til, så jeg at det var en dachs.

Jeg bare hylte og hylte i min fortvilelse og gråt. Hunden knurret til meg fra inne i buret mens jeg hylte og vugget frem og tilbake med Lola i armene mine. Pappa kom raskt ut og fikk et kjapt overblikk over hva som hadde skjedd. Han ser på hunden som nå knurrer mot han og. Pappa sier fy til hunden med mørk og sint stemme, før han lukker igjen buret slik at hunden ikke kan komme seg vekk, og sier til meg at jeg ikke må slippe den ut, før han forsvinner inn i huset igjen.

Kathrine, stesøsteren min, kommer bort til terassedøren hun og, og jeg reiser meg til slutt og går inn, like hylende og hulkende som der ute. Hun gir meg en stor, stor trøsteklem før jeg går opp på rommet til en uvitende og glad Hugi. Der og da følte jeg litt sinne mot han, for at han ikke skjønte at jeg var lei meg og ikke ville leke, men samtidig visste jeg at han ikke umiddelbart kunne omstille sitt eget humør. Han er ellers veldig flink til å trøste og forstå når jeg er lei meg, men det har han jo kun opplevd når han ikke er overlykkelig for å se meg igjen.

Jeg ringer mamma for å fortelle hva som har skjedd, og hører flere stemmer fra stua. Først trodde jeg det var stemoren min Ellen som hadde kommet hjem, men tenkte at det var tidlig, og at det ikke er før en halvtime at hun skal være hjemme.. Jeg sier til mamma at jeg ringer henne etterpå, og idét jeg legger på, hører jeg dachsen hyle. Den hørtes sint ut. Dermed gikk jeg ned igjen, og det var eierene av hunden som hadde kommet for å hente den.

Jeg husker ikke stort fra det lille jeg så dem. Jeg husker de sa det var fryktelig det som hadde hendt, og at de skulle erstatte så godt det lar seg gjøre. Hun så på meg og ga meg en medlidende hånd mot armen før de gikk ned og ut. Der og da følte jeg ikke at det var deres feil. Jeg trodde hunden hadde stukket av. Det skjer jo. Det er i hvert fall ikke hundens feil - det er jo et rovdyr, for ikke å snakke om en jakthund. Den gjør bare det den tror er rett. Men etter at faren min forklarte at de bare hadde sluppet ut hundene, som så mange ganger før, klandret jeg dem. Uansvarlig. Og det måtte gå ut over mine stakkars kaniner, og meg, før de innså at hundene må være i bånd eller forsvarlig innelåst i hagen.

Jeg gikk ut på terassen igjen, og la Lola oppe på buret, og bøyde meg inn for å holde rundt Velvet. Velvet blødde fra inne i øret. Det var de eneste skadene jeg så på henne. Jeg knuget begge kaninene mine til meg, og pappa og jeg la de ned i en pose. Jeg bare orker ikke begravelser....

Etterpå gikk opp og hentet Hugin, for selvom jeg var ufattelig lei meg, og ennå ganske i sjokk, så måtte han jo ut. Pappa fortalte meg (husker ikke om det var før eller etter turen) at han hadde dratt rett bort til naboen og sagt at hvis de ikke henter hunden sin med en eneste gang, så skyter han den. Og det mente han og.
Da jeg kom ut døren, sto Ellen der, og hadde nettopp pratet med pappa som sto på verandaen. Før jeg gikk videre med Hugin, ga hun meg en stor klem.

Hele den kvelden var jeg i sjokk, og det gikk faktisk ikke ordentlig inn på meg før dagen etter. Det var så uvirkelig. Det er ikke det du forventer deg at skal skje når du utvider familien med to små kaniner. De var bare i underkant av tre år gamle. Til sommeren hadde jeg hatt de i tre år. De kunne blitt hele ni år eldre! Øynene mine var sprenghovne, og hodet mitt sprengte i smerter etter alle tårene. Jeg prøvde å legge meg til å sove rundt kl. 20 - 21, men det var vanskelig med den smerten. Til slutt klarte jeg det, men det ble en veldig urolig natt. Jeg drømte mye. Utrolig nok ikke om kaninene, hvilket faktisk var godt å slippe unna.. Våknet et par ganger også, til smerter tilsvarende migrene.

Dagen etter, orket jeg selvsagt ikke skole. Jeg brøt sammen bare ved synet av buret, og hadde egentlig planer om å fjerne flis og alt sammen fordi det var så vondt å se på, men jeg klarte ikke. Det fikk bare stå litt.
Den dagen dro jeg til min gamle "samboervenninne" Stine, for å komme meg litt vekk, og skyve tankene over på noe annet. Tok med meg Hugin så han kunne leke med kjæresten sin Fenja. Vi var begge hjertelig velkomne. Etterpå dro jeg innom mamma, og ble der litt. Pappa ringte for å høre hvordan jeg hadde det, og kl 18:00 var jeg hjemme igjen. Pirket i meg maten, og gråt over kaninene igjen. Humøret mitt svinger veldig, fra i det ene øyeblikket til det andre går det fra å være helt greit, til at jeg gråter over mine to kjære.

På fredag fikk jeg samlet mot til meg for å gjøre rent buret. Det var psykisk tungt.. Det markerte liksom slutten på dem.. I mens jeg gjorde rent, fant jeg blodmerker på en pappbit. Blodet var fra Velvet.. Da knakk jeg selvfølgelig sammen. Det var ikke en lett oppgave, og jeg håper ikke det skjer igjen.. Det er jo noe annet når du har forventet at dyret skal dø, av ulike årsaker, om det er sykdom, eller om det er alderdom. Men å komme hjem og oppeleve noe slikt er traumatisk - i hvert fall når man er så glad i dyrene sine som jeg er..

Dette er det eneste bildet jeg har.. Jeg prioriterte ikke akkurat å ta bilder fra hendelsen..

Jeg vet ennå ikke om jeg vil ha nye kaniner. Fornuften og følelsene krangler og går om hverandre.
Hundeeierene må jo erstatte mine kaniner i pris, altså gi meg penger for to nye kaniner, inkl. det som trengs (sterilisering og det som ble gjort på mine, og som er et "must" på kaniner for å unngå ditt og datt [les. kanin.org]). Men spørsmålet er om jeg vil ha nye kaniner? Det er mye for og i mot.. For det første begynner jeg nytt skoleår til høsten, med liten tid til å underholde dyrene. Jeg skal studere på skolen på dagtid, og har ett fag jeg må bruke kveldstid på. Men derimot, jeg hadde hatt kaniner da om dette ikke hadde skjedd, og kaninene vil ha selskap i hverandre.
Også har vi det problemet med at jeg lett kan komme til å sammenlikne nykommerene med Lola og Velvet. At jeg på en måte er ute etter en ny Lola og en ny Velvet, selv om det ikke går.. Det er flere argumenter for og i mot, og jeg orker ikke ramse opp alle. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg... Tror det er litt for tidlig for meg å tenke på..

Og nei.. Jeg skal ikke anmelde eierene.. Flere har sagt jeg bør, men jeg skal ikke det. Jeg ser ikke hva godt kommer ut av det. De har allerede lovet å holde hundene i bånd, og de skal erstatte så godt det lar seg gjøre. En anmeldelse fører ikke med seg mer godt. Det er ikke lett for eierene av hunden heller, å leve med skyldfølelsen. Det var en fatal feil, ja, men likefullt en feil. Å anmelde gjør ikke feilen ugjort..

Jeg håper de døde fort, så de slapp å lide. Lola vet jeg døde av frykt, og jeg håper Velvet gjorde det og, så hun iallefall slapp fysisk smerte.. Glad i dere, mine fantastiske jenter. Vi sees igjen..

Velvet og Lola. Dette bildet ble tatt på en søndag. Her hadde de nettopp blitt venner.

Dere vil for alltid være i mitt hjerte.... <3

Det var veldig koselig i Oslo i dag. Herlig å møte Erika igjen!
Kjøpte meg en ny kåpe i dag og, fra Vero Moda. Måtte bare ha den!

Erika og meg. :)

Ellers var jeg innom dyrebutikken på Oslo City. Der fant jeg vegetarsnacks for hund! :D
Kjøpte en stang av noe rart, og "marg"bein med "vom"fyll. 100% vegetarisk! :D
I tillegg hadde de dyremat av 100% frittgående dyr. Det skulle vært mye mer tilgjengelig enn bare i Oslo!



:D

Hva synes? :)